Den polske styggen på ryggen
Apropos KODing og andre ulumsketer som utspiller seg i skjæringspunktet mellom europeisk politisk korrekthet om pressefrihet og det noe skjøre- og skakkkjørte demokratiet i mitt opprinelige hjemland, Polen.
Det er noe råttent i republikken Polen, men det er vanskelig å både se omfanget, retningen og konturene av disse særpolske- og mange andre sentraleuropeiske problemstillingene på avstand, da pressedekningen av Polen i Norge begrenser seg stort sett til en unyansert, enkel og overfladisk situasjonsbeskrivelse, uten så mye son en dyptgående politisk analyse.
Og i hvert fall ikke polemikk.
Det virker som pressen i Norge kun kjenner på overflaten og kommenterer situasjonen ut ifra hendelsesforløpet der og da, og helst via èn vakthavende polakk, som oftest er enetaler. Eller bedre, en munnrapp og lynskarp kvinnelig intellektuell, som i sin tid har greid å hisse på seg mang en etablert norsk insttusjon eller tingenes ubesudlede norske orden;
Hun jeg forøvrig beundrer, som den intellektuelle kapasiteten hun er.
Jada, man har heller ikke å bestrebet seg i den statlige Rikskrinkastingen på å fremskaffe en uhildet utenrikskorrespondent som rapporterer fra Polen, et land som er et av Norges viktigste politiske, militære og handels partnerskapsland. Dermed blir det historiske og sosialtpolitiske bildet av Polen temmelig lite nyansert, ja, endog tendensiøst fremstilt, rent politisk, men også kunnskapsmessig. Er det slik pressefriheten fungerer - i Norge?
Mer billedlig sagt, så er det styggen på ryggen vi har pådratt oss, vi norsk-polakkene som ikke nødvendigvis spiser rått alt som serveres av hatske ytringer rettet mot den sittende polske regjering, nå som da. Bare se på bildet her: Dødsens alvor er det. Det er slik styggen på ryggen må se ut i virkeligheten. Den er slu, den er usynlig, den trives i skyggen, den gir velvære med sin tvetydige og delikate berøring som ingen kan se, bare føle på seg at noe er i gjære. Jeg fornemmer noe uhyggelig i disse urolige politiske tider, det føles som om noe skummelt og ukjent puster meg i nakken nesten daglig, mens jeg prøver å beholde stoisk ro. Enn så lenge. Blir jeg skikkelig provosert, så....kaster jeg den av meg med full kraft! For jeg er verken trolsk eller fryktelig katolsk, ei heller en undetrykt polsk kvinne som nøden lærer å spinne, tilbake ved kjøkkenbenken, slikt sånne som meg fremstilles i norsk presse. I disse forvirrende regnormenes dager er det mange av mine norsk-polske medsøstre som ser med triste øyne på hatets retorikk som utspiller seg i den polske riksdagen. Det må være slutt på hatets ytringer. Det er dødsens alvor. Basta bom. Og jeg tror ikke jeg er dum, deilig og tom. I hvert fall ikke tom for andre ideer om det sammensatte politiske kartet i Europas midte, Polen.
Tekst: E. Stylo
Tegning: E. Stylo
