Tomasz Stańko konsert
Legenden Tomasz Stańko (73) gjestet Cosmopolite i Oslo for 6. gang den 9. april, og hans popularitet gav en kø utenfor lenger enn vi har sett på lenge.
Stańkos "New York" Kvartett, bestående av David Virelles (piano), Reuben Rogers (bass) og Gerald Cleaver (trommer), en gruppe som har fulgt Stańko før i Oslo (senest i mars 2014) og kanskje helt siden hans 2013 ECM utgivelse, "Wislawa", gav Stańko den tyngde og rytmiske support som en musiker av hans kaliber fortjener.
Dette var ikke en typisk "tight" pianotrio med trompet på toppen i klassik forstand, (f.eks. a la tidligere akkompagnement som med Marcin Wasilewski trio).
Det var mer en bass- og tromme- duo, koblet med en neo-klassisk kubansk pianist med "store ører". Og Pianisten fulgte Stańko i hver minste "polske" harmoni som fremstod.
Så fra første takt bar dette preg av umiskjennelig "Stańko musikk" som ble fremført. Det var ikke noe tvil. Her var det rytmiske stykker, med Bartok / Stravinski type harmonisk underlag med Stańkos gjenkjennbare "anti-bebop" frasering på toppen. Gjenkjennbare temaer over komplekse harmonier. Svært melodiske ballader. Samt nesten "Smooth Jazz" til tider med overmelodiske partier på trumpet over moll-harmonisk rytmikk fra kontrabass.
Stańko unngår nå de svært høye toneområder som har før preget hans spill. Men treffer istedet ofte lavt på registeret med en og annen høy tone der det trenges istedet. Dette kler en musiker i hans alder. Særlig i trumpetens land, et instrument som ikke akkurat gir noe gratis for utøvere over 60. Stańko takler dette overaskende lett. Og publikum forstår. Dette er en Polsk Survivor vi opplever. En som ikke gir seg med det første.
Etter første sett er over er det klart at dette er et jazz-sett som egentlig har sitt utgangspunkt i 50-åra. Det er ikke noe klang eller effekter som er tilført i PA anlegget.
Heller ikke noe syntesizere eller fretless bass.
Instrumentertingen er klassik neo-bebop/cool.
Men hvor langt kan man egentlig tøye en slik strikk? Og er det noe nytt å spore?
Egentlig ikke. Men Stańko er fortsatt i live, og ikledd sin Miles Davis T-skjorte spiller han ut sitt budskap:
Man kan gi en velykket aften av Europeisk-akustisk jazz musikk, uten at Amerikansk Blues og Bop direkte er involvert.
-På tross av det Amerikanske personalet. Her er det materialet og toneangiveren Stańko som dikterer formen og soundet totalt.
Så hvordan er imrovisasjonen?
Vel, Stańko er slik vi alltid husker han. Han spiller sine fraser som taler det "Amerikanske" tonespråket midt imot på en svært sjarmerende måte. Dog ganske avkledd og slettes ikke "ambisiøst." Det stikker ut som en stolt Polakk i motvind. Og det blir alltid lagt merke til. Dette er et varemerke som folk kommer for å høre. Denne sære, bakoverlente og stolte tonen. Heller ikke alltid perfekt.
Pianisten David Virelles derimot, tar aldri helt av, med sine neo-tokninger fra McCoy Tyner. Disse spiller aldri "rett på", eller bygger seg opp, men blir istedet avsporet av hans egne klassiske passasjer som krysser McCoy-taktikken rett imot. Folk glemmer derfor av og til å applaudere.
Bassisten er derimot langt mer "straight New York" -rettet i både melodi og rytme og går rett hjem hos folk. Særlig med sin melodiske bue. Og trommeslager Cleaver har alle de tradisjonelle holdepunktene for at en trommesolo skal gå hjem. Rytme, finess, teknikk og dynamikk.
Etter 2 lange rytmiske sett, avløst av ballader er det også slutt.
1 kort ekstranummer sier fra at denne utøveren har nådd målet.
Stańko har underholdt et smekkfullt og entusiastisk publikum med en musikkform som er unektelig hans egen.
Tekst og Foto: Atle Bakken & Anna Roza Gurowska
Atle Bakken er komponist og musiker. Han har skrevet musikk til flere amerikanske tv-serier og jobbet med blant andre Stevie Wonder, ThePolice, Michael Jackson, Snoop Dog, Diana Ross, Narada Michael Walden og Banana Airlines.
Anna Roza Gurowska , billedkunstner, driver til daglig Polsk Film Festival i Oslo
